”Det var ikke meningen at du skulle se dette. Jeg hadde håpet jeg skulle gjøre meg ferdig med dette før jeg kom hit i dag” …. sa pasienten mens h*n tørket tårene etter å ha fortalt om dype og vonde problemer på hjemmebane.
Jeg repliserte som jeg alltid gjør når folk er opprørte over ting og tilstander i livet de ikke føler de har kontroll på:
”Hvis jeg ikke har minimum én pasient i uka som gråter på kontoret, føler jeg ikke at jeg har gjort jobben min.”
Vi snakker mye om å tolerere usikkerhet [1]. Å være komfortabel i det ukomfortable. Men det handler også om å være komfortabel med at noen ganger er det viktigste vi kan gjøre for pasienter å lytte. Ikke komme med alskens løsninger. Ikke komme med den kleine frasen ’jeg vet hvordan du har det’. Ikke avbryte seansen fordi du må gjennomgå treningsopplegg eller tape opp kneet.
Med alle studiene som har forandret vår oppfattelse av ’bio-psyko-sosialiteten’ i faget, så burde tiden være forbi hvor man skiller mellom soma og psyke. Men der samfunnet har innsett linken mellom dårlig livsstil og hjerte-/karsykdommer, så ser det ut til at vi ikke helt klarer å omfavne de samme mekanismene innenfor muskelskjelettsmerter. Dette gjelder kanskje pasientene i enda større grad enn helsepersonell.
Med andre ord har vi en jobb å gjøre med å kommunisere dette faktum. Og der hvor jeg flesket til og kjøpte et digitalt dynanometer til 12.000 tidligere i år, så er det med en viss ironi jeg må se ned på behandlingsbenken og se at det viktigste kliniske verktøyet er en pakke Kleenex til 20 kroner
AKTUELL REFERANSE:
Simpkin, A.L., et al.: Tolerating Uncertainty – The Next Medical Revolution? N Engl J Med, 2016. 375(18): p. 1713-1715.