Én av kommentarene denne uken fra en pasient var følgende:
”Det er en gjentagende trend når jeg går til deg, at forbruket mitt av smertestillende går ned og jeg føler meg generelt bedre med meg selv. Egentlig uten at du gjør noen behandling.”
Det er slike ting som virkelig kicker i gang tankeprosessene hos meg. For hva er behandlingen? Og hva er det som funker?
”Det vi gjør er 100% kontekstuelt 100% av tiden” sier den anerkjente manuellterapeuten Kjartan Vibe Fersum. Kunnskapen vår om kontekst er på vei til å flytte fokus over fra oss til pasienten. Vi er ikke lenger Byggmester Bob. Vi er ikke lenger følsomme fingre eller raske hender med lillefinger-torque og underskru.
Vi er den konteksten vi skaper inne på behandlingsrommet. Vi ER behandligen. Og behandlingen formes ikke bare av hva du gjør, men hvordan du møter pasienten, hva du sier, hvordan du ter deg, kler deg og er deg.
Dette skaper også et vanvittig dilemma når man snakker om forventning, som man vet er en viktig faktor i pasientkontakten og utfallet av behandlingen. Hvilke forventninger har pasienten til deg og det du kan tilby – og hvordan kan du påvirke konteksten rundt disse forventningene?
Forventningsparadokset er jo nettopp at forventningene om effekt øker desto høyere opp på stigen av invasivitet du klatrer. Og det er jo paradoksalt der hvor dokumentasjonen er dårligst. Vi må derfor som klinikere være i stand til å kontre forventningsparadokset med å være dyktige på å kommunisere simplisitet. VI må være trygge nok på at det basale og enkle ofte er mer enn nok for de aller aller fleste. Så trygge i formidlingen av dette at vi skaper vår egen positive forventning og vår egen kliniske kontekst.
Og det er her det virkelig begynner å bli spennende.
