Jeg har en tilståelse. Eller kanskje mer en erkjennelse. Hadde jeg vært ung i dag hadde jeg nok fått en hyperaktivitetsdiagnose. Jeg tviler på at ADHD merkelappen hadde vært passende, men jeg har alltid hatt et enormt aktivitetsbehov.
Som barn var dette behovet en håndfull. Og vel så det. I voksen alder, derimot, ser jeg at fordelene er mange og hungeren etter trening gir meg mye gratis. Samtidig gir denne erkjennelsen meg mange øyeåpnere i klinikken. Bevegelse og kanskje spesielt trening har for mange blitt et negativt begrep som forbindes med utilstrekkelighet, pliktfølelse og dårlige selvbilder.
”Jeg vet at jeg burde trent mer” er den selvstraffende gjengangeren på kontoret. Den dårlige samvittigheten og følelsen av at man ikke får tiden til å strekke til. I min egen hverdag har jeg ingen problemer med å se at egenprioriteringen må vike for arbeid, familieliv og oppfølging av barnas aktiviteter. Det er også her problemet ligger; samfunnet er ikke konstruert for hverdagsaktiviteten. Iimpulsene og inspirasjonen vi får av trening gjør ofte at det fremstår mer komplekst enn det trenger å være. Bevegelse behøver ikke alltid involvere blodsmak og melkesyre.
Vi må også anerkjenne at instinktene og evolusjonen kanskje er vår viktigste folkehelsefiende. Få ting gir intuitivt så lite mening som regelmessig trening i moderne tid. I vårt overflodssamfunn skriker kroppen etter å få lov til å slappe av og hvile seg til neste ”økt”. Derfor må vi også endre merkelappene, eller i det minste hva vi legger i merkelappene, for bevegelse og trening.
Treningen skal ikke være en arena hvor du føler deg mislykket. Ikke enda et sted man ikke strekker til. Man må i stedet skape seg en arena hvor man får dyrket mestring, selvbestemmelse og selvfølelse. Hvor man skaper gode relasjoner til egen kropp og helse.
I moderne tid må bevegelse være et fristed.
”Bevegelse bør være en feiring av kroppen din kan, ikke en straff for hva du har spist.”
#JevneOpplysningen
LAST NED INFOGRAFIKK (Norsk versjon):
LAST NED INFOGRAFIKK (engelsk versjon):
